Er det størrelsen det kommer an på?

Pensjonsreformen alene kan ikke representere løsningen for å nå politiske målsetninger om forlenget yrkesaktivitet. Vi mennesker er nok mer kompliserte enn som så.

 

Det er i dag en bred, tverrpolitisk enighet om betydningen av at flere seniorer fortsetter lenger i arbeidslivet. Det er et klart definert mål å utvikle et arbeidsliv der flere seniorer både kan, og vil fortsette lenger i arbeid. Bakgrunnen er bl. a. knyttet til framtidens behov for arbeidskraft og til hvordan vi skal kunne finansiere dagens velferdssamfunn i årene som kommer. I dette arbeidet står både IA-avtalen og pensjonsreformen sentralt.

Pensjonsreformen er viktig. Den stimulerer flere til å fortsette lenger i arbeid gjennom de økonomiske insentivene, og den inneholder en form for fleksibilitet slik at folk kan kombinere arbeid med uttak av pensjon (og en mer aktiv pensjonstilværelse) etter den enkeltes kapasitet og ønsker. Men kan pensjonsreformen alene være løsningen for å nå den politiske målsetningen om forlenget yrkesaktivitet? Er vi mennesker kun rasjonelle, økonomiske vesener som styrer vår atferd etter de økonomiske insentivene i pensjonsreformen? Jeg tror ikke det. Vi mennesker er nok mer kompliserte enn som så.

Forskning om årsaker til tidligpensjonering underbygger dette. Det er som regel et sett av årsaker til at mennesker forlater arbeidslivet tidligere enn det vi fortsatt kaller «normal pensjonsalder». Personlig økonomi kan selvsagt være en viktig grunn for å fortsette lenger, individuell helse og familieforpliktelser likeså, men for mange er det andre forhold som er viktigere. Arbeidsplassens betydning blir ofte undervurdert.

En liten refleksjonsøvelse: «Hvordan har jeg det på jobben – egentlig? Er arbeidsmiljøet bra? Trives jeg med arbeidsoppgavene mine, oppleves de meningsfulle? Har jeg muligheter for utvikling og læring? Har jeg gode kolleger? Har jeg et bra tillitsforhold til min leder? Blir jeg verdsatt for den jeg er og det jeg kan bidra med?»

Svarene på bl. a. disse spørsmålene synes for mange å være enda viktigere enn de økonomiske insentivene i pensjonsreformen når en skal begrunne om en vil fortsette eller avslutte sitt arbeidsforhold. Ved å vektlegge arbeidsplassens og arbeidsmiljøets betydning – og ved å involvere seniorene i samtaler om hvordan de opplever arbeidshverdagen, kan vi bedre forstå og forklare hvorfor noen forlater arbeidslivet tidlig, og hvorfor andre ønsker å fortsette lenger. En slik tilnærming kan gi oss et bedre grunnlag for å utvikle gode, mer målrettede personalpolitiske strategier og tiltak som kan resultere i lengre yrkeskarrierer for flere.

Dette er et eksempel på det vi omtaler som å integrere et seniorperspektiv inn i virksomhetenes personalpolitikk og ledelse. Noen av oss vil kalle det for en seniorpolitikk, andre vil si det er en del av en livsfaseorientert personalpolitikk – og andre igjen vil si at det bare er en god personalpolitikk. Uansett hva vi kaller det, innholdet kan være det samme. Livslang læring og kompetanseutvikling er sentrale elementer gjennom hele yrkeskarrieren. En god personalpolitikk inneholder i tillegg strategier som gjør det attraktivt å fortsette lenger i arbeid, konkrete tiltak for å forebygge uønsket tidligpensjonering og tiltak som stimulerer til fortsatt læring og utvikling, også i senkarrieren.

Personlig økonomi, herunder størrelsen på pensjonen, er en sentral faktor for de aller fleste av oss, og slik sett er pensjonsreformen med dens konsekvenser viktig. Men, skal vi oppnå de politiske målsetningene om forlenget yrkesaktivitet er det behov for at flere virksomheter investerer i et godt, utviklende og inkluderende arbeidsliv – også for seniorene!

Roger Moen,

fagsjef i Senter for Seniorpolitikk